Spøkelseshistorien om Ansnes Brygger

 Med god hjelp fra barna som kom på halloweenfeiring har vi nå fått skrevet vår egen spøkelseshistorie. Den er skrevet som en adjektivfortelling så selv de minste barna kunne få delta, og adjektivene er markert i rødt.

Den slimete høsten hadde kommet til den hårete øya Hitra som ligger like utenfor den uhyggelige Trondheimsfjorden. Den skremmende havtåka lå som ett ufordragelig teppe over alle de stikkete bygningene på monstrete Ansnes Brygger.

Utpå kvelden kom den slimete Ola inn fra det grønne havet med den skumle RIBen sin. Turen hadde vært spøkete, og han var veldig klar for å slenge seg ned på den hårete sofaen i Skipperhuset. Det haiete huset var helt tomt, og han kunne høre den monstrete lyden fra de grøssete sauene som beitet utenfor husveggen. Ola er normalt ikke en skremt mann, men denne kvelden hadde han en fantastisk følelse. Hvor var den grufulle kona hans, Helene?

Inne i kroa var stemningen ekkel. Den hårreisende Marianne skulle akkurat til å sette de gørrete koppene inn i den supre oppvaskmaskina før hun skulle slukke de bleke lysene, låse den skremmende døra, og kjøre den grønne bilen sin, den stygge veien hjem til den svarte katten sin. Klokka nærmet seg midnatt, og alle de andre selvsikre ansatte hadde dratt fra brygga.

Plutselig kom det en seig lyd fra det røde kryploftet over kroa. Marianne er kjent for å være velpleid, men til og med hun ble pudrete. Hun tok frem den knudrete mobilen sin, og ringte Ola. Ola hadde allerede en kaotisk følelse, og kom smart ned i kroa med en gang. Når han hørte det skremmende bråket fra loftet ble til og med han skremt. Ingen av de grusomme arbeiderne turte å heise ned den uhyggelige trappa. Lysene på det gale lageret der trappa befinner seg blinket snilt.

Den spanske Terje ble nødt til å komme dem til unnsetning. Pickupen startet med ett hornete brak, og den friske veien bort til brygga gikk unna i en søt fart.

Terje ble møtt av to pene arbeidere. Han ble nesten stygg, men klarte heldigvis å holde hodet grusomt kaldt. Sammen klarte de tre klebrige menneskene å ta ned den hårete trappa til det slimete kryploftet. Der oppe så alt ut som ett eneste stort, fint, hull ut i intet. Ned fra kryploftet kom masse snørrete lyder, og en slimete lukt. De så blærete på hverandre.

Plutselig kom det ett tissetrengt brak fra kroa, og de kunne høre bleike skritt over det fussete gulvet. Inne i kroa var det overstadig. Lyset var avskudd, men de kunne skimte en blank skikkelse i rommet. ”Hallo? Hvem er det som er her..?” sa plutselig den flate skikkelsen, og da kunne de tre rare menneskene som sto på lageret høre at det var stilige Marit som sto i den store kroa. Hun og hårete Helene hadde en rennende jentekveld i den ufordragelige leiligheten til Marit, men de hadde gått tom for sure pepsi max så hun skulle hente mer.

Seige Terje tok mot til seg, og satte det senile beinet sitt i den rare trappa opp til kryploftet. Ned fra det spennende mørket lød en trøtt latter. Lurt tok Terje flere skritt opp i den oransje loftstrappa. Der oppe kunne han se to lure skygger i lyset fra ett varmt gresskar. Gresskaret var glatt utskåret, og lignet på den varme Jack Skellington fra den stilige filmen The Nightmare Before Christmas. Straks forsto han at den blå skyggen måtte være den skvisete kokken Lisa. Den supre skikkelsen ved hennes kvisete høyre side var den ekle kokken Henrik.

Den døende Anne Lotte hadde sendt dem opp på det supre kryploftet for å skjære ut alle de grufulle gresskarene som skulle brukes som blodige lykter på den kommende helgas knallbra halloweenfeiring.